Hvem er mester over tanker, følelser og ord?

Kanskje tenker du at jeg har ett negativt fokus for tiden? At bloggen min er mørk.
Den reflekterer innsiden.

Tankene er for tiden i ubalanse.
Følelsene er i ubalanse.
Kroppen er i ubalanse.
Alt er i ubalanse.

Den konstante fight-n-flight beredskapen.
Følelsen av å ville flykte, uten å vite hva man flykter fra.

Hode som ikke fungerer, ett snakketøy som er tom for ord og sliter med formuleringen.
Følelsen av kamp.
Uten at man egentlig ønsker det.
Ønsket er fred, fordragelighet og sinnsro.
BEHOVET er stillhet. Lykke. Fred.

Når hodet forteller deg at løsningen er enkel, men samtidig så komplisert.
Når magen skriker i uenighet.
Når fornuften sier du er i ferd med å feile.

Jeg har feilet.
Kraftig.
Jeg har resignert, gitt opp og lagt inn årene.
Jeg er ferdig med å sloss.
Jeg er ferdig med å kjempe.

Denne kampen er ikke lengre min å kjempe.
Den er overlatt til andre.

Men følelsene er allikevel der.
Alle tankene.
All bekymring.
Men uten "makten".
Den har jeg gitt fra meg.
Jeg orker den ikke mer.

Hendene mine trenger å få lov til å slutte skjelve.
Nakken min trenger å få mykne.
Hodet mitt har behov for en dag uten smerte.

Jeg trodde at mine følelser var mine.
Jeg trodde at min opplevelse var min.
Samtidig vet jeg at mine følelser kan såre andre, og det samme kan min opplevelse av ting.
Den kan være en helt annen enn din. Det betyr ikke at du har rett og jeg feil.
Men man er forskjellige.

Jeg har hatt glede av å blogge.
Det har hjulpet meg enormt i en for MEG tøff tid.
Det å kunne skrive av seg det svarte - legge igjen lokket på pc'n og gå videre.
Jeg forstår at noen kan bli såret, at det er noen der ute som vil føle seg truffet.
Men å bruke min måte å bearbeide ting på, i mot meg - det er feigt.
For å spenne bein, for å vinne frem.
Det er ikke en styrke, det er ren ondskap.

De nære - de forstår hva jeg skriver om.
De som kjenner.
For ukjente er det ett bra innlegg, om MINE opplevelser. Mine betraktninger.
Mine refleksjoner.
Og om utfordringer mange kan kjenne seg igjen i, i større eller mindre grad.

Uten å navngi, uten å beskrive for utdypende.
Med pynt.. skikkelig julepyntet faktisk, siden vi snart er i desember.

Og det som var ønsket ble oppnådd.
Jeg har redigert bloggen min, tatt bort og på nytt lagt lokk på.
Men tankene mine - de får ingen ikke kontrollere.
Opplevelsen mine får ingen ikke styrt.
De må gjerne brukes i mot meg - men jeg er klar.
Jeg skal stå i mot - og jeg skal forsvare min rett.
Min rett til ytringsfrihet - all den tid jeg ikke skriver navn, eller gir noen til kjenne.

Om noen føler seg truffet - blottlagt og naken, så sier det kanskje mer om det menneske enn om meg?

Angsten

Angsten sitter som en kappe rundt meg.
Den skjelvende følelsen som har stadfestet seg i hele kroppen.
Ikke klare sitte i ro med beina.
Ikke klare kontrollere ristingen i kroppen - når alt bare dirrer.
Stemmen som sprekker når man snakker om det som påvirker.
Nakken som spenner seg og gir hodepine som ingen paracet noen gang vil klare å ta.
Følelsen av å ville flykte langt unna for å slippe ubehaget.
Det er tungt å være sosial. Hodet er fylt med en tomhet - akkurat som om intelligensen har forsvunnet som dugg for solen.
Det er slitsomt å føre en normal samtale, det krever at tankene må vike - og de har satt seg som ett jerngrep rundt hjernemassen.
En bedøvet følelse av å være handlingslammet.
Ett kaos som det ikke går an å rydde i.
Frykten for det som har skjedd, det som er og det som kommer.
Når ble det slik?
Hva var det som skjedde, som forårsaket at jeg som en gang følte meg så sterk og rak i ryggen ikke lengre takler uforutsigbarheten.

Alt man ønsker  er en fredfylt hverdag, ett liv som foreløper med indre ro.
Tilfredse mennesker, og ett muntert sinn.

Ute er naturen dekket med frost - den har fryst til is - til snøkrystaller.
Fargene er borte, det er bare sort/hvitt.

Det er sånn det føles inne i meg også.
Sort/hvitt - iskaldt, frosset.
Ingen varme i verden klarer tine det opp igjen.
Kroppen fryser, hodet er har blitt til is.

Omringet av varme - men kald til marg og bein.

Foto: Inger Anne Næss Berg

Medaljens bakside

I alle familier er det utfordringer i større eller mindre grad, og man evner å håndtere de. Vår familie er intet unntak her.

Utfordringer er til for å bekjempes, målet er å komme ut på andre siden med beina plantet i bakken - prøve unngå å havne på nesa.
Det går som regel fint.
Noen ganger får man ett lite skrubbsår, men sår gror.
Skruddsår kan danne arr, og arr kan forbli synlige.

Sånn for å gjøre det litt billedlig.

Rundt oss er det mange med ulike arr, noen har store, noen har små. Noen har få, noen har mange.
Alle er forskjellige, alle har ulike toleransegrenser.

Jeg tror det er litt sånn at toleransegrensen vi har, eller som vi opparbeider er litt som ett beger med vann.
Det er ikke nødvendigvis tomt eller fult, hvor mye vann som er i begeret er individuelt og det er ulikt hvor mye som må til for at det renner over kanten.
Når det renner over kanten betyr det at grensen er overgått, og det blir for mye.

Det er individuelt.
Mine utfordringer er ikke nødvendigvis større enn dine, eller mindre - men begeret kan ha ett ulikt utgangspunkt.

Hvor vil jeg egentlig med det her? Hva vil jeg egentlig med denne bloggen?
Jeg vet faktisk ikke helt.
En kanal å få ut alt jeg bare ikke orker å forklare kanskje.
Det jeg ikke orker å si så mye om.
Jeg er ganske lei av at alt er så utfordrende, jeg er rimelig sliten av at begeret konstant er fylt til randen og av at det alltid skvulper over kanten hver gang noe nytt kommer til.. eller mer av det som allerede er.

Kanskje er jeg svak, det er absolutt ikke umulig - men jeg tror ikke det selv.
Jeg tror jeg er en ganske sterk person som står i det aller meste med ryggen rak villig til å gjøre alt for å komme igjennom en hver utfordring stående på begge beina, godt plantet i bakken.

Jeg er så takknemlig for alle dager som går hvor det ikke er noen utfordringer.
Eller hvor utfordringene er av en slik art at de kan kontrolleres, hvor de ikke har direkte innvirkning på mine barn og meg selv.
Jeg ser på de tre fine barna mine og kjenner en stolthet i hjertet - de er jo så fine.
De har ett stort hjerte, og de har så omsorg for andre.
De er formbare, og de finner sin vei i samfunnet som kan være så vanskelig.

Ja, de har sine "greier", noen verre enn andre - men de kommer jo igjennom hverdagen.
De ber om hjelp, de kommuniserer, de følger (som oftest) råd selv om det særlig for de eldste MÅ testes skikkelig.
De blir som regel med på det vi avgjør.

Som voksen er det mange baller man skal klare jonglere, man skal fikse foreldrerollen, jobb, det sosiale på fritiden, man skal være kone/mann, venninne, kanskje en ressursperson inn i foreldregruppen av noe slag ala klassekontakt eller lignende. Kanskje man skal ha en egen hobby man skal prøve følge opp?

I 2014 jobbet jeg 80%, jeg trente 4-6 dager i uken, jonglerte ungene, fritidsaktiviteter, og jeg fikk det til!
Jeg fikk det til i 2015 også.
Og siden det har det gått nedover.
Jeg sluttet å mestre livet så godt. Det ble vel for mye.

Jeg opplevde at for hvert skritt jeg tok frem, så skled jeg som på glattisen tilbake minst 3 skritt.
Ikke på alle plan! Absolutt ikke. Jeg møtte han som i dag er mannen min. Det var mange skritt frem.
Men sammen, så sklir vi rundt på isen da. Vi står oppreist begge to, men fy så glatt.

Jeg jobber 50% nå, kroppen og hodet mitt klarer ikke mer.
Hodet mitt har rett og slett kapitulert.
Jeg har hatt perioder i livet med depresjoner, jeg har 2 ganger i livet forsøkt medisiner for dette - siste gang i år.. Men medisinene gjør hjernen til teflon.
Alt bare renner av, og jeg glemte hva jeg nettopp hadde sagt. Eller hva jeg gjorde i går. Jeg mistet fullstendig kontrollen om jeg tok ett glass vin.
Sånn orker ikke jeg å ha det. Det er ikke verdt det faktisk. Ikke at jeg må drikke ett glass vin, men alt det andre.

Jeg vet at for meg er bevegelse terapi. Trening, jo hardere jo bedre.
Før jeg byttet lege sa han til meg at jeg burde ta meg en løpetur i skogen. Jeg kunne ikke vært mer enig, men det var da jeg innså at han ikke passet som lege for meg.. for han forsto ikke at det var akkurat det som var vanskelig.
Jeg var der for å prøve finne hjelp til å orke.
Hodet vil - men jeg klarer det ikke.
Jeg finner virkelig ikke veien ut i fra stua og frem til skoene i gangen for å gå tur. Eller trene.
Jeg elsker det jo, det vet jeg med 110% sikkerhet. Men jeg kommer meg ikke DIT.
Gå tur er kjedelig. Det gir meg overhodet ingenting.
Det må kjennes på kroppen. Det skal helst gjøre litt vondt.
Få tankene over på helt andre ting, fult fokus på den øvelsen jeg skal gjøre.
Det er terapi det.

Jeg fikset det før.
Jeg hadde venninner som var like ivrige som meg, vi pushet hverandre hver dag til å opprettholde forpliktelsen med trening.
Vi samkjørte, vi hadde med oss ungene våre som tilbragte tiden på barnepassen på senteret vi trente på.
De lekte, vi trente.
En vinn vinn situasjon for alle.
Barna var sosiale, vi ble sunne og spreke.
Hverdagen var fylt med latter, glede og svette.
Det var en fin tid, og jeg savner det enormt.

Nå er det jobb og ungene som teller. Spesielt nå om dagen.
Jeg jobber den prosenten jeg skal, kommer hjem og er så sliten at øynene går i kryss - også skal jeg være kone og mamma.
Kanskje litt venninne, om jeg orker.
Jeg orker ofte ikke det. Jeg orker ikke være kone heller.
Egentlig orker jeg ikke helt å eksistere, men jeg må jo det.

Jeg håper hele boblen bare kan sprekke snart, slik at jeg orker leve igjen.

Det hadde passet meg fint kjenner jeg.

En uke overstått - og vi overlevde dette også.

Det er vel konklusjonen vi kan dra?
Det gikk greit - vi lever alle, ingen nye innleggelser, bare en hel del tankekjør og ting å ta tak i.

Idag har jeg lyst til å skrive litt om å være suicidal.. om en trend som er veldig poppis for tiden, og som skremmer meg.
Jeg lurer på om vi foreldre har snakket litt lite med våre håpefulle om dette med psykisk helse.
Og jeg tror at teknologien, og sosiale medier har en stor innvirkning på disse små, umodne menneskene.
Vi kan jo bare se på oss selv, hvor har vi kontakt med nettverket vårt nå om dagen?
Møtes folk mye hjemme hos hverandre, eller kommuniserer man i stor grad over snap, messenger, instragram og blogger?
Er du ofte på døren til en venninne og spør hvordan det går - eller er du fult oppdatert etter å ha scrollet over facebook 14 ganger den dagen?
Helst det.

Før reiste man innom, og var ingen hjemme satte man kosten foran døren - også var det opp til eieren av boligen å prøve gjette seg frem til hvem som hadde vært innom.

Min sønn var for 14 dager siden sucidal.
Han har en ADHD diagnose, den fikk han da han var 8 år gammel.
Han har vært medisinert på og av siden da, men vi merket så mange bivirkninger da han var yngre at det ble litt valgets kval om han skulle fortsette.
Da vi kuttet de ut for en periode merket vi så stor endring at vi valgte å ikke fortsette.
Han ble på ny satt på medisiner i -17 men han ønsket ikke selv, han fortalte at han ikke merket særlig endring selv om vi utenfor og på skolen merket at han snakket mer og var mer "åpen i kontakten" som det så fint blir sagt i psykiatrien.

Han er veldig opp og ned i humøret. Litt som en berg og dalbane egentlig.
Men han merker det nok ikke selv. Når det topper seg sier han at han ønsker å dø.
Jeg har hørt han si det mange ganger, og det er grusomt å høre de ordene fra barnet ditt sin munn.
Det er vondt å tenke på at ett barn, eller en ung voksen da - ikke ønsker å leve årene fremover, erfare nye ting, skape minner, utvikle seg.
Ikke se meningen med de tingene.

Men så har jeg begynt å tenke på en ting.
Ikke at jeg undergraver hans følelser, men vi har snakket litt om dette nå - da det daglig kommer utsagn fra mine ungdommer i hus at "xxx vil dø", "xxx vil ta selvmord".
Senest i går hadde jeg en meningsutveksling med den eldste om dette.
For HVOR mange som virkelig vil dø sier det høyt?
Er ikke det heller ett rop om hjelp, eller ett rop etter oppmerksomhet.
Se meg - hør meg - hjelp meg!

Selvskading er en annen faktor i dette bildet.
Hvor mange tar livet sitt med å kutte pulsåren.
Ja, nå snakker vi usminket her.

Statistisk sett er det absolutt ikke å kutte seg selv som er dødsårsak ved selvmord. Det er mer drastiske metoder man benytter - og dette tror jeg faktisk ungdommen vet.
Det VET at det å skjære seg i armen ikke nødvendigvis fører til å dø.
Det de også vet er at det å kjenne på en smerte fysisk er enklere enn fysisk.
Og de som virkelig GJØR det, sier lite eller ingenting om det før det skjer.

Det er ikke lett å sortere smerten man bærer inne i seg, den er ofte udefinerbar og oppstår uten at man nødvendigvis har en åpenbar forklaring.
Å kjenne på noe som er "utenom det vanlige" inne i seg er mer komplisert å forklare, og det er ikke like akseptert.

Det å logge inn på snap, instagram eller facebook er jo som å se en perfekt verden. Alle har det fint hjemme, alle har store flotte hus, en kjærlig familie, fine dyre klær, ny sykkel, gode venner, drar på ferier og vasser tilsynelatende i penger.. Også sitter man der da, og føler kanskje at man ikke har det sånn. Og brått blir man litt unormal, og opplever å ikke ha det så bra.
Da er det jo normalt å kjenne på rare følelser.

Kanskje ble man ikke invitert ut med venninnene sine helgen før, men ser hvor gøy de hadde det på nettet.
Kanskje fikk man ikke være med kompisgjengen på det de gjorde i går, men man FÅR se hvor gøy de hadde det.
Alt det flotte kommer frem på nettet.
Veldig lite av virkeligheten, men den sminkede sannheten. Den uten utfordringene undervegs.
Det sammensatte bildet.

Det kan jo vi som voksne identifisere oss med og?
Hvor mange av oss tenker ikke at nabo-familien er uten feil, har alt på stell og ett alltid nydelig hjem, uten en støvflekk?
At venninnen din er bedre likt enn deg?
Det tror jeg de aller fleste av oss er innom å tenker i løpet av en måned, i større eller mindre grad.
Enda vi voksne bruker nok nettet noe mindre enn mange unge.
Vi husker forhåpentligvis livet uten alt dette interaktive. Vi vet at den sminkede sannheten er penere og mer perfekt enn den usminkede.
Sannsynligvis så klarer vi å huske at dette perfekte bildet på facebook nok etter all sannsynlighet er iscenesatt og at kaoset som faktisk er finnes men ikke er med i utsnittet.
Litt som å sminke seg.
Man fjerner alle feil med å dekke over, få frem de rette vinklene. Og fremstår penere enn man i virkeligheten er.

At alt dette fører til at ungdom ønsker mer oppmerksomhet skjønner jeg.
At de føler seg mindre verdt eller mindre sett.
Og at de derfor gjør ting for å tilegne seg denne oppmerksomheten.
Som for eksempel å skade seg selv. "True" med å ville dø.
De ser ikke at det er ikke denne interaktive bekreftelsen som er viktig, at det handler ikke om flest mulige strikes på snap, eller screenshots av my story.
Antall venner på facebook.
For HVOR mange av de vennene ville steppet opp når man virkelig trenger det?
Når krisen er ett faktum. Fysisk møte opp på døren din.
Jeg kan strekke det så langt som å si; Hvor mange av de 1000 vennene man har rundt om ville møtt opp i begravelsen din?
En liten brøkdel. og det er sannheten.

Men hvordan kan man lære barna sine at det er slik det er? At man må tåle dette, og at det er helt normalt.
Det er ikke vanlig å ha 1000 nære venner, du vil aldri kunne tilbringe fysisk tid med alle de.
At det ikke er noe status i å ha så mange.. Heller ikke å være perfekt.

Det er status å ta vare på de rundt seg, vise medmenneskelighet, ta seg av, bry seg om.
Være ett forbilde.
OG ikke minst huske på seg selv.
Ta vare på seg selv.
Det er de vennskapene, de relasjonene som betyr noe. Det er de som går begge veier, som man dedikerer seg til, åpner seg for og trives i.

Vi overlevde denne uken, og vi skal overleve mange til.
Men noen ganger kjenner man på følelsen av at man så langt i fra er perfekt, og at det kunne vært enklere å slippe.

Dagen i dag

Dagen i dag kunne blitt en god dag, men den er ikke det.
Dagen i dag er preget av at hele kroppen skjelver. Akkurat som om jeg fryser fra innerst i margen og helt ut.

Anspent, gråtelabil og ustabil, rett og slett.

Inne i meg er ett tankekaos som jeg ikke får frem, samvittigheten min ovenfor alle de nære om alt jeg ikke bare blir ferdig med å snakke om tar snart knekken på meg.

Alle tankene om alt jeg lurer på, alt jeg har lyst til å si, alt jeg vil skal endres, alt jeg skulle gjort men ikke får gjort.

Rådene jeg så gjerne skulle hatt, men som jeg ikke vet hvor jeg skal hente.
Noen som bare kan fortelle meg hva jeg skal gjøre.
Noen som bare kan si at dette skal gå bra, og at alt vil ordne seg.
Noen som kan ordne det her.. for akkurat nå vet jeg ikke om jeg orker.

Jeg har bare lyst til å være mamma, kone, venninne, datter, kollega.
Ikke ett vrak.

Det er for pokker ikke NORMALT - det her?!
Denne følelsen, alle disse tankene.

Frustrasjonen over å ikke vite hva jeg skal gjøre. Skal jeg gjøre noe? Kan jeg bare la det være?
Er det rett, er det galt?
HVA er rett, hva er galt?


Kaos

Når luftslottet faller

Jeg bobler innvendig om dagen.
Sinne, redsel og frustrasjon.

Alle rundt oss vet det, de som er oss nær ser det i det daglige, barna mine kjenner det helt garantert på kroppen - en dag blir de gamle og sterke nok til å ta egne valg.

Hvordan er det å leve med mennesker som er bipolare rundt seg?
Som en del av hverdagen, direkte eller indirekte.
Narsissistiske personer som baserer hele livet sitt på en løgn.

Hvor slitsomt er det ikke å forholde seg til mennesker som selv mener de er friske som få, har det helt topp og lever livets glade dager - også er realiteten en helt annen?
Glansbildet er ikke annet enn sprekker og hakk - mens fasaden er den dyreste kinesiske porselen?

Ett perfekt bilde utad, mens virkeligheten er ett kaos som ingen egentlig klare å leve i.
Iallefall ikke vi normale dødelige.

Jeg hadde sunket for lenge siden.
Helt oppriktig.
Jeg hadde ikke orket.

Leve med ett fullstendig kaos fra morgen til kveld, unnvikelser av nødvendige samtaler, konfrontasjoner - ja for de kommer i fleng når man ikke kan ta tak i det minste lille problem umiddelbart men la det vokse seg stort som fjell.

Aldri ta del i de små tingene, men velge de som som lar deg fremstå som ett bedre menneske enn alle andre.
Snakke som en ekspert om det som kun fungerer i teorien - praksisen aldri blir gjennomført. Store ord, tomme ord.

Lyve til menneskene rundt seg 24 timer i døgnet - og ALDRI innrømme sine feil.
Det er alle andre det er noe galt med.
Det er alle andre som er sprø, som har oppfattet feil, som har hørt feil, som har sagt feil.
GJORT feil.

Flykte, konstant. Leve på flukt fra sannheten.
Virkeligheten henger i skosålen som døden selv, og alt man kan gjøre er å løpe.
Løpe fra ansvar, løpe fra forventningene.

Å på veien så sliter de ut nettverket.
De brenner broer hvor enn de snur seg, og til slutt sitter de der ensomme på en øy ute i havet.
Uten familie, uten venner.
De har gitt opp. De orker ikke mer.

Hvordan kan ett menneske lure alle nære personer gjentatte ganger?
Hvilke mekanisme er det som gjør det mulig?

Hvordan kan man skåne seg for sånt, hvordan kan man komme igjennom disse episodene med beina på bakken igjen og igjen, uten sår og skrammer.
Det er ikke mulig det.

Jeg er voksen, jeg har lært - enda så blir jeg påvirket.
Jeg blir sint, såret, frustrert, skremt, stum, satt ut.


Hva med barna.
Hva med de som blir fanget i nettet i fremtiden?

Det er ikke mitt bord, ikke mine aper og ikke mitt sirkus.
Men jeg føler med dere - dere som roter dere inn i dette edderkoppnettet i fremtiden, og går på med dødsforakt - inn i det dere tror er så vakkert, så trygt, så ordentlig.

En dag faller luftslottet for dere også.

Og nei - det er ikke ALLE vi andre som tar feil ;)

When life gives you lemons, make limonade?

Jeg er utdannet sykepleier.
Elsker jobben min, og trives godt i det hektiske miljøet hvor jeg må bruke hodet, sette ting i system og organisere.
Jeg trives med å veilede andre, finne alternative løsninger, tilrettelegge, motivere og bidra inn med min kunnskap.
Det er jobben min.
Den handler om så mye mer - men dette er viktig.
Ha en god relasjon til alle type mennesker, unge som gamle, syke, svake men og friske - sterke mennesker.

Ironisk nok får jeg til dette i jobb, men kanskje ikke like godt ellers i livet.

Når man møter veggen.. slik som vi kanskje har gjort på privaten nå, så er det ikke lett å verken sette ting i system eller organisere.
Når man ikke får til å veilede, finne alternative løsninger, tilrettelegge, motivere eller å bidra på noe som helst vis - så er ikke ting like lett lengre.

Det å være i jobb er vel nesten en menneskerett, så lenge man kan.

I mange år har jeg måtte nedprioritere mine egne behov for å tilfredsstille andre sine, og i mange år har jeg syntes at det var ok.
Men nå er det vanskeligere og vanskeligere.
Kanskje fordi hodet mitt er innstilt på at når barna blir eldre så skal det bli lettere - men det er faktisk ikke en garanti.

I min cv er det ikke så mange hull, men det er flere korte arbeidsforhold.
Jeg har en god forklaring på hvorfor, men om den forklaringen er godkjent av arbeidsgivere er en helt annen sak.
Jeg har en strålende arbeidsgiver nå - og jeg er så glad for at jeg fikk sjansen - enda det var betenkeligheter etter en dårlig referanse.
En referanse som ytret at jeg hadde så mye på hjemmebane at jeg ble sykemeldt.
Dette har irritert meg lenge, siden det ble sagt - og det har gjort at jeg har kjent veldig på skamfølelsen.
At fordi jeg ikke har en A4 familie så skal jeg angivelig være en dårligere egnet arbeidstaker.
Sånn er det virkelig ikke - og jeg kjenner på irritasjon over at jeg ikke har uttalt meg om dette.
At jeg ikke tok til motmæle og sa noe om at det er urettferdig.. hvem som helst velger å prioritere barna sine fremfor en jobb.

Jobber finnes det flere av, mens barna sine - de er de de er.. Og man får ikke gjort så mye med det annet enn å ta den jobben man har fått utdelt som omsorgsperson.

Hvordan hadde det stilt seg for andre om man gav opp DEN biten i livet - det hadde vel blitt fordømt det også?
Da ville man iallefall blitt sett på som svak.
En som gir opp, en som ikke kjemper for sin rett.

Man får ikke utdelt mer enn man tåler sies det, og det kan nok stemme.

Jeg ble operert i september og fikk en infeksjon i såret. Det har ført til en lengre sykemelding enn planlagt, men jeg er allikevel på jobb og utfører det jeg kan.
Og jeg ønsker at det skal være slik, at jeg får brukt meg på det jeg kan brukes på. og ikke sitte hjemme.

De som kjenner livet med utfordringer av vår type vet at å gå hjemme over tid ikke er en positiv ting, man setter seg fast i en negativ spiral og hodet stopper opp.
Det fylles med bomull.
Hodet mitt har en på og av knapp. På-knappen går på når jeg kommer på jobb, av-knappen kommer på når jeg drar derfra.
Da slutter hjernen min å fungere.
Ikke sånn på ordentlig, men da kobler mamma-genet inn og alle bekymringene velter over meg igjen,

Tanken på hva som venter rundt neste sving.

Her skjer ting fort - og det har det gjort på ett døgn nå.
Kroppen min har gått inn i akutt beredskap, hjernen jobber på høygir, frykten er på topp.
Samvittigheten og tankene er helt på bærtur, og jeg vet ikke lengre hva som er rett og galt.
Jeg er livredd for hva som kommer i fremtiden, og jeg er lei meg for at jeg ikke får til det jeg får til i jobb.
Jeg verdsetter barna mine over alt , jeg går igjennom ild og vann for dem, jeg kjemper - med nebb og klør, enda så fungerer det ikke slik det burde.

Jeg har aldri hatt slike problemer i livet mitt. Jeg har aldri hatt sånne utfordringer som barn og ung selv, jeg vet ikke hvordan det kjennes.
Jeg vet hva mobbing kan gjøre med tankesettet, og jeg vet at det er utrolig krevende å bearbeide.
Jeg vet at det setter spor langt inn i voksen alder, og bidrar til at man tviler på seg selv i så godt som alle situasjoner.
Jeg har aldri opplevd "traumer". vold, eller harde miljøer.
Vi hadde våre episoder på Jevnaker også, men miljøet nå er helt på bærtur.
Og jeg skjønner at dette er ekstremt krevende for de unge å stå i.
Jeg forstår at det kan bli for mye.

Men jeg skulle så ønske jeg kunne finne en måte å lære de at hvis livet kun serverer sitroner, så lag sitronsaft.
Gjør det beste ut av det.
Ikke la deg drunke av sitroner. Gjør noe med de.