Når man som mor må gi fra seg kontrollen...

For 2 år siden satt jeg med min eldste sønn i bilen i påvente av time på legevakten, og han sa til meg at han ikke skjønte poenget med livet, at han ikke kunne fatte og begripe hva som var meningen.

Det er ett stort spørsmål, hva er meningen med livet? 

Jeg fortalte ham meningen med mitt liv - og at jeg tenker at denne meningen er dynamisk og endrer seg hele livet.

Da jeg var yngre tenkte jeg at meningen med livet var en ting - mens nå som voksen, og mor til 3 så er meningen med livet mitt noe helt annet.

Om noen år, når barna mine har blitt voksne, så ser jeg for meg at meningen igjen vil endre seg.

Jeg tenker at meningen med mitt liv pr i dag er å veilede, beskytte og ha omsorg for i hovedsak mine tre barn. At meningen min er å guide de igjennom livets utfordringer, bistå så godt jeg overhodet kan med å få de velberget igjennom livets mange, ustoppelige utfordringer, gjøre det jeg kan for å påvirke de til å ta gode valg, inneha gode holdninger, og gjøre det beste de kan ut ifra sine forutsetninger.

Som mor skal man ha kontroll, man skal huske alt, klare alt, være overalt, ha en lesningen på alt. Man skal se alt.

Mitt liv som mor har vært preget av mange utfordringer, og en ryggrad som har tålt mye vekt.

Jeg har samarbeidet med utallige «systemer» i mange år som ett resultat av å ha to barn som har utfordringer som mange andre ikke har.

Det å ha ADHD er ganske vanlig i dagens samfunn, noen klarer seg bra - andre klarer seg noe dårligere.

Det å ha autisme krever en god del mer, både av barnet og av omsorgspersoner - ikke minst av systemene rundt, både skole, kommune, familie og venner.

Det å være omsorgsperson til mennesker med disse utfordringene.

I tillegg til dette så er det andre aspekter som virker inn, som jeg ikke tenker jeg skal skrive så mye om her - men de som kjenner oss vet hva jeg mener. Ting som kompliserer, og som gjør hverdagen mer krevende, og belastende på både voksne og barn.

I stor grad står jeg alene. Jeg har verdens fineste og beste følgesvenn i livet - ektemannen min. Han er en fantastisk stefar for mine barn.

Poenget er at i hverdagen vår, så er jeg mye alene om de kampene som oppstår, alt som må følges opp, og dette skal kombineres med å være meg.

Det å kunne stå i en jobb 100% som de aller fleste er avhengige av i dagens samfunn, samtidig som jeg må takle de utfordringene som kommer med min fulltidsjobb som mamma.

Tilgjengelig 24 timer i døgnet både for barna og de rundt.

Ingen som nødvendigvis kan slippe det de har i hendene for å bistå når krisen er ett faktum, for å avlaste meg.

Jeg er villig til å gjøre alt dette - igjen og igjen, og igjen.

Dette er meningen med mitt liv.

For halvannet døgn siden oppsto en krise.. min funksjon denne kvelden var todelt. Jeg var på jobb som mor, men og i jobben min. Krisen  oppsto «på privaten».

Det å bli dratt mellom 2 veldig viktige roller i livet er komplisert, for ansvaret er så stort på begge arenaer. 

Det er da mn kjenner på å føle seg veldig alene. Men det er ikke poenget. 

Poenget kommer her.

Noen ganger må man slippe kontrollen.

Jeg tok ett valg den dagen, som jeg ikke aner utfallet av - men forhåpentligvis blir det bedre på sikt

Jeg tok med meg barnet mitt på legevakten, han er 16 år og myndig i helsevesen.

Han fikk en vurdering, vi ble overflytt til BUPA Drammen - forøvrig en fantastisk avdeling, med utrolig flotte ansatte.

På denne avdelingen blir foresatte innlagt sammen med barnet/ungdommen, en trygghet både for meg og barnet mitt.

Barnet mitt... selv om han er medisinsk myndig, så er han mitt barn.

Vi ble flytt videre til Bjerketun, en behandlingsavdeling i Vestre Viken - BUP, og her blir barnet eller ungdommen innlagt alene.

Hele dette døgnet har jeg holdt meg oppe - i denne krisen, som jeg tenker at er irrelevant hvorfor oppsto, ikke en tåre, ikke sinne, ingen følelser annet enn tanken på å trekke oss fra det vi har satt i gang. 

Ikke møte på legevakten, feige ut - jeg tenkte at det kanskje ikke var alvorlig nok.

At vi ville bli avfeid her, som alle andre plasser som ikke har kunne bistå.

Og plutselig står jeg på en stor asfaltert plass, gir sønnen min en klem og skal forlate ham.

Ikke for alltid, neida.- men jeg overlater kontrollen til andre ukjente voksne, han er lagt inn til behandling for en periode. 

ikke vet vi hvor lenge, og ikke vet vi så mye om opplegget annet enn at han skal få hjelp.

Han skal kartlegges,  få behandlingsteam bestående av fagpersoner som kan gå inn i hans utfordringer og finne mulige løsninger.

Alle de årene jeg har kjempet for barnet mitt, og brått så er kontrollen utenfor mine hender.

Det å ikke ha noe tidsperspektiv, bare vite at han er i trygge hender.

Det er tomt inne i meg. Ja, kampen om å få han opp om morgenen er tung, men det er jammen TOMT uten han her.

Dette føltes rett og slett ut som å treffe veggen som en rakett, og flate fullstendig ut som en utslitt vaskefilla på gulvet.

Fra bunn er det kun en vei... oppover.

Ungdomsmiljø på feil spor!

Jeg er så heldig at jeg har 3 barn, hvor av to av de er tenåringer, begge disse har ett fritidsproblem.
Vi har forsøkt det som ER å prøve innen idrett og interesser på fritiden, men har ikke truffet hittil, og nå begynner de bli så store at det er ikke så lett å introdusere noe nytt lengre.

Vi har vært igjennom fotball, klatring, motorcross, boksing, turn, MMA men ingenting har trigget interessen og ført til ett fast opplegg ukentlig som de vil følge.

Resultatet av dette er at de «henger» med venner store deler av uken og fritiden sin.
Som mor finner jeg det vanskelig å begrense dette noe særlig mer enn at de må ta buss hjem kl 19, og de har noen kjøreregler på hva som er tillatt og ikke.
Da jeg vokste opp på Jevnaker hadde vi ungdomsklubben åpen stort sett hver dag, fra tid til annen var det innsparing og klubben var stengt kanskje tirsdag og torsdag - også var det åpent mandag, onsdag, fredag og lørdag.
Dette sørget for at vi hadde ett trygt tilholdssted med voksne rollemodeller til stedet, ett sted vi kunne få varmen, spille biljard, bordtennis, spille musikk og opparbeide oss tillit til å få forskjellige oppgaver som feks kioskansvarlig, ta inngangspenger, fungere som «vakter» sammen med de voksne.

Jeg elsket å spille musikk, det var min store fascinasjon som tenåring - da jeg fikk lov til å være en del av «dj-gruppen» var plassen min klar, jeg fikk lov å velge musikk og sørge for at venninnene mine hadde fengende toner å danse til.

I Hønefoss hadde de fritidsgården, hit dro vi fra Jevnaker en fredag i ny og ne, men for oss var Jevnaker ungdomsklubb stedet vi oppholdt oss.
Her delte vi gleder, sorger, det var en arena vi alltid kunne treffe på en venn eller 3, ett trygt sted å være.
Det var etter det jeg husker ett kommunalt tilbud, og noen av vaktene var lønnet fra kommunen - mens resten gikk på frivillighet og engasjement fra de som pleide være der.

Det var ett vidt aldersspenn, fra de yngste på ungdomsskolen til de på 18 med førerkort som kom innom.

Da jeg vokste opp var det ikke ett stort problem med rus.
Ikke i ungdomsmiljøet
På Jevnaker generelt var det stort rusmiljø, men det var i en eldre generasjon enn min.

Vi hang ikke rundt i sentrum i den grad ungdom IDAG henger rundt i byen.
Vi hadde møteplasser kontrollert av voksne.

Både på Jevnaker og i Hønefoss er det tiltagende hardt miljø for våre unge håpefulle, det er arrangerte slosskampen, det er ett stadig voksende rusmiljø, og det er yngre og yngre ungdom - BARN - som havner i feil miljø.

Som mor har jeg flere ganger vært i samtale med forebyggende enhet ved politiet, både fordi jeg har ungdommer som vanker i ett miljø som henger rundt i byen, fordi det stadig er utfordringer i dette miljøet - det er trusler, slossing, preget av dårlige valg og behov for ett tett samarbeid både med politi, ungdommene selv og andre foreldre.

I hjemmet vårt er døren åpen, vi har ved flere anledninger hatt 4-5 ungdommer på overnatting - de sovner der de sitter men de er i trygge rammer.
Vi lager mat, vi ler, jeg henter i byen etter freezone og jeg kan ringe de om det er noe galt eller noe jeg lurer på.

Jeg tenker at jeg har ett godt forhold til ungdommene mine barn «henger med».
Jeg tenker at de har en form for respekt, og at de lytter når jeg snakker med dem, og at de vet de kan ringe meg om de trenger råd eller hjelp.

Tante, ekstramamma, klemmer og koser vanker når jeg møter de på deres arena.

Det som skremmer meg er hvor lite tilrettelagt det er for våre unge, håpefulle.
Hvor stor mangel det er på ett tilbud til de som ikke spiller fotball, håndball eller trener på treningsstudio. Og det er ikke vanskelig å se at det gjelder MANGE.
Vaktene på Kuben har en stor jobb med å «passe på» ungdomsgjengen som opptar sitteplassene rundt på senteret, polititet har en stor jobb med å følge opp faenskapet de finner på når de av kjedsomhet lager spik rundt om i byens gater.

Den største bekymringen for MEG - er søndre park!
Parken i Hønefoss hvor «alt» skjer, her foregår det dealing av stoffer, både hasj og andre tyngre og skumlere saker.
Det er godt kjent for politiet, og de gjør vel en så god jobb som de kan - men her henger også våre ungdommer og barn.
Her er det benker, det er litt avsides slik at de får «henge i fred» uten å bli korrigert av folk til en hver tid - her er vel og tufteparken.
Det burde være en fin arena for barn og unge å være, men i tråd med utviklingen i andre land så er også utviklingen her til lands store gjenger som treffes blant annet for  å sloss.
Jeg har selv sittet på legevakten med ett barn etter å ha deltatt i en «arrangert» lekeslosskamp som kunne endt skikkelig galt.
Jeg har vært i kontakt med foreldre som mine barn har lekesloss med, som resulterer i både blåveisen og skrubbsår.
Kvele-leker som potensielt kan gå skikkelig galt.
«Leker» hvor poenget er å se hvor mange slag man tåler før man faller i bakken.
Det er en helt SYK utvikling, og det er vanskelig for oss foreldre å følge med på det siden det foregår på «skjulte» arenaer.

Jeg for min del har i mange år vært 100% til stede for barna mine, jeg har vært ute av jobb og måttet passe på barna mine på en mer utstrakt måte enn hva mange andre har trengt, som følge av deres utfordringer.
Jeg er på angst nær feilfri, men jeg har virkelig gjort det jeg kan - både i form av å be om hjelp fra system rundt meg, nettverk, andre foreldre, politiet.

Det jeg savner - er en arena for barna våre, slik JEG hadde da jeg var ung.
En plass der man kan svinge innom i løpet av kvelden, med trygge voksenpersoner som kan fungere som gode forbilder.
I Hønefoss har de Freezone, ett bra tilbud . Når det er oppe.
Onsdag og fredag - ikke ferier.. I mine øyne ett tilbud som bure vært åpent ABSOLUTT hver dag.
Er det mulig? Ja visst er det det.
Jeg er HELT sikker på at alle vi foreldre som har barn som ikke passer inn i fritidsaktiviteter heller ville slått hodene våre sammen og funnet en god løsning på fritiden til barna våre, fremfor ukentlige utforminger med uønsket adferd.

Jeg sier ikke at en plass som Freezone nødvendigvis hadde truffet ALLE ungdom, men den gruppen som skaper vanskeligheter i Hønefoss og som lager grå hår i hodet på så mange er alle innom Freezone når de har åpent.
Ved å la ungdommen delta i å forme tilbudet de får, så er sjansen for at de er mer tilstedet større.

For en ting som er HELT sikkert er at det må gjøres noe, både i form av å skape en arena for dem å oppholde seg på, men også øke foreldreengasjementet blandt dagens ungdom, få de på banen, få de til å samarbeide, innse at det er ett økende problem som trenger ett større fokus.

Karriere og penger er viktig men ikke viktigere enn barna våre.

Hva gjør at noen aldri bli etterlyste, at noen foreldre aldri ringer eller sender en melding for å avklare om deres barn FAKTISK overnatter hos oss feks?

Jeg er glad for en hver forelder som ringer meg, eller sender en melding når det er noe som angår mine barn, eller om de har bekymring for sine egne.
Jeg har til nå ALDRI tenkt negativt om en eneste en, men jeg har tenkt mye på de jeg aldri ser, hører eller vet hvem er.
Når jeg kjenner barna deres så godt, hvordan kan det ha seg at jeg ikke en gang vet hvem som er far og mor?

Hvordan ØNSKER andre foreldre at ungdomstiden til deres barn skal være?
Er de engstelig for miljøet, vet de egentlig hva som foregår?
Har de ett godt forhold til sine unge?

I vårt hus er det få skyggelapper - jeg vet at mine tenåringer er mer enn en håndfull, jeg vet at de gjør mye de ikke skal og jeg kommuniserer med de om det hver eneste dag.
Her i huset er absolutt ingen perfekte, men jeg har troen på at vi alle gjør så godt vi kan - og at vi alle kan ta dårlige valg uten at det gjør oss til dårlige mennesker.
Jeg har ukentlig samtaler med mine håpefull om det å ta gode og dårlige valg, konsekvenser av valg man tar - og hva man kan gjøre for å endre fremtiden.
At man selv er ansvarlig for egen lykke, egen utvikling og at man på ett tidspunkt faktisk må begynne passe på seg selv,

Det er en voldsom rettferdighetssans hos dagens unge, de vokter hverandres rygg i mye større grad enn jeg faktisk hadde trodd, men medaljens bakside er at de også drar hverandre med på ting de ikke burde.

Jeg etterspurte senest i går forebyggende enhet HVA som gjøres på kommunalt nivå, fra politiets side og generelt ute i periferien for å få bukt med problemene.
Hva vi som forbudet kan gjøre, og om det finnes en løsning.
Mitt forslag var å kalle inn alle foreldre til  barn og ungdom under politiets lupe til møte med forebyggende enhet i politiet, og det burde så klart være møtePLIKT.
En arena der hvor foreldrene kan treffes, snakke sammen, dele erfaringer og tanker, finne en vei i vellingen for å forsøke få miljøet tilbake på en rett og REN sti.
For det er nå faktisk vi foreldre som har ansvar, det er VI som skal gå foran våre barn som gode eksempler og veilede de i å ta kloke valg.
Vi MÅ være tilstedet, kommunisere, ta den vanskelige praten og spørre de tabu-belagte spørsmålene.

Og vi MÅ fokusere på å skaffe våre barn ett sunt miljø å oppholde seg i på fritiden.

Hvorfor er ensomhet tabu?

I 10 år har jeg egentlig prøvd meg på blogging med jevne mellomrom, men i 10 år har det også gått ett par innlegg eller 2 før jeg liksom har glemt litt av det.

Jeg har tenkt på HVA man kan blogge OM, for å faktisk få lesere.. jeg har mange ideer men samtidig er jeg litt engstelig for å skrive om de tingene som virkelig engasjerer meg i fare for å både provosere og engasjere.

Idag derimot har jeg ett tema jeg faktisk har lyst til å skrive om - kanskje nettop FOR å provosere?

Vennskap - eller bekjentskap, forhold til andre mennesker, følelser, både de som er tillat og de som er mer «ulovlig» eller kan man si det som de aller fleste foretrekker er usagt?

Kanskje det er teknologien sin skyld? Jeg tror kanskje at den har en stor del av skylden.

Jeg opplever temaet som tabulagt, noe du skal la forbli usagt,

Ensomhet i folkemengden.

Personlig har jeg selv etter en opprydding på facebookvenner min langt over 200 venner på vennelisten. Jeg har ryddet ut ukjente, bekjente, mennesker som faktisk ikke hilser når jeg treffer de på butikken - de jeg anser som snokere rett Som bare har deg på vennelisten for å følge med på livet ditt og ikke noe annet enn det.

Folk jeg ikke liker - folk jeg ikke har kontakt med overhodet. Jeg kan fortsette i det uendelige, men det har jeg ingen intensjon om siden sakens kjerne langt i fra handler om antall venner på vennelisten.

Eller, jo - det gjør jo egentlig det.

For det skal handle om ensomhet.

Hvordan kan det være mulig, å ha SÅ mange venner - men føle seg ensom?

Joda, alle er opptatt med sitt, de aller fleste har en travel hverdag med jobb, barn, fritidsaktiviteter, trening, oppfølging - u name it.

Men var det slik før?

Når jeg var barn husker jeg at mamma hadde besøk ofte, jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier nesten daglig.

Venninner som kom inn for en kaffekopp, og en liten prat.

Naboen som tråkket opp gaten på ettermiddagen, bare for å hilse på.

Mamma har alltid vært veldig sosial, hun trives godt med mange mennesker rundt noe som er naturlig når man også jobber med mennesker.

Hun reiser mye med venner, og søsken - og de er flere som har faste tradisjoner årlig med både turer og kulturelle innslag.

Jeg anser ikke mamma som ensom.

Jeg observerer på feks facebook, eller Instagram at jeg må ha ett unormalt liv. Joda, jeg er sosial jeg også - men dette er i hovedsak når barna mine er hos sin far, helger med festligheter - utover det, så er jeg ensom.

Jeg har tenkt mye på at jeg helt sikkert er skyld i dette selv, at jeg ikke er så god på å opprettholde kontakt over tid, men det er en myte jeg egentlig vet jeg kan avlive selv med en gang.

Jeg har flere venninner som stadig forteller meg at de er glad jeg er så standhaftig og ikke gir opp, som prøver igjen og igjen å få til kaffekopper, ta en tur på besøk, ta initiativ til å møtes rett og slett.

Med tiden endres både behov, personlighet og ønsker for livet, venner kommer og venner går, Noen passer man sammen med, noen vennskap har for store forskjeller.

Jeg har fortsatt venninner jeg ble kjent med i barnehagen, som har vært en del av livet mitt siden jeg var jentunge og som jeg enda er sosial med fra tid til annen.

Men mange har falt fra.

Det er vel slik når man blir voksen, man vokser fra hverandre og avstanden blir for stor.

I tillegg er jeg en kritisk person. Jeg misliker veldig mennesker som ikke kan stå for sine ord, de som lyver og som snakker nedsettende om andre uten å tørre være ærlige om sine meninger.

Litt av greia er jo at om man er tøff nok til å si noe høyt om noen til andre, så er pri en og tørre si det til den man snakker OM også.

Ellers er man over på baksnakking, og det er noe man gir seg med som fjortis? Eller? 

Jeg er en tvers igjennom ærlig person, spør du meg om klærne du har er fine så får du svar. Jeg er ikke slik for å være slem, men fordi jeg er opptatt av at mennesker rundt meg skal kunne stole på det jeg sier. Føle seg trygge på at jeg er meg. Og på at du vet hvor du har meg til en hver tid.

Jeg går igjennom ild og vann for vennene mine, ringer de meg midt på natten så kommer jeg hvis det er det de trenger.

Jeg deler gjerne en klem, eller bare sitte i stillhet om det trengs.

Jeg har mine feil og mangler som alle andre - og jeg er veldig bevisst på dem.

Jeg har mange venner.. veldig mange venner. 

Og jeg har noen FÅ veldig gode venner, de jeg kan ringe til som jeg vet etterstreber å ta telefonen samme når på døgnet jeg ringer. For de som kjenner meg vet at jeg ikke ringer kl 23 med mindre det er krise (eller jeg kjeder meg SKIKKELIG da).

Hvor kommer ensomheten ifra? 

Jo, min konklusjon er misunnelse... en skikkelig synd er det ikke? Du skal ikke misunne din...?! Det var nå jeg skulle kunnet de 10 bud, men karakteren i kristendommen sto ikke til full pott for å si det slik,

Jeg er «misunnelig» på alle de som har så gode, tette bånd - som poster kjempe fine bilder på Instagram og facebook av alle sine opplevelser, minner og gjøremål - sammen med venner.

De som har noen å trene med på senteret, og som ser ut til å ha ett så rikt liv!

De som poster bilder på facebook av gaven de fikk fra sin venninne en helt tilfeldig mandag. De som får en random hilsen på veggen sin av noen som er glade i dem, som forteller de hvor mye de er verdt.

De som er savnet.

Og nå håper jeg ingen føler jeg tråkker på noen tær, for det er ikke min mening.

Men det her er en reel problemstilling - og den angår ikke bare meg.

Det er mange som har det som meg.

Jeg har det kjempe fint jeg, med 3 nydelige barn som beriker livet mitt, familie og venner som gir meg så utrolig mange flotte opplevelser igjennom ett år.

Jeg har en mann som er min aller beste venn, og som tier mens jeg prater og passer på å legge inn ett nikk i ny og ne. 

Jeg tenker litt på dette at jeg er voksen - og jeg har det til tider veldig kjipt på grunn av det her.

Hvordan er det for ungdommene våre, barna vår? 

Er de like rustet? 

Jeg mener på ingen måte at folk skal SLUTTE dele fra livet sitt, men hvordan kan man ruste andre mennesker til å huske at DE og er viktige selv om ikke alle har det slik i hverdagen.

At man er BRA NOK allikevel? 

At det er ikke antall likes på facebook eller selfier med venner som betyr om du er godt likt blandt dine?

Idag spurte jeg om noen ville drikke kaffe med meg - ingen av de som svarte kunne, og det var liten respons.

Jeg blir ikke suicidale av den grunn, på ingen måte - men litt betenkt og trist blir man jo, når INGEN av over 200 mennesker har lyst til å møte deg for en kopp kaffe på en torsdag.

Da er det ikke så rart man kaller seg selv Vigdis venneløs ;) 

Jeg er voksen, jeg fortstår at alle mennesker er på ulike arenaer i livet, og at tiden ikke strekker til,

Men gjør barn og ungdom det? 

Er det så rart man ransaker seg selv fra topp til tå, funderer på om man har fine nok klær, er pen nok, trent nok, har nok penger, er vellykket nok, interessant nok.

For man GJØR det som voksen også. Ikke i DEN grad som yngre gjør, men man føler på det.

Bare å innrømme først som sist.

Du HAR tenkt tanken.

Hva ved meg er feil - som gjør at jeg er der jeg er.

Og en annen ting - hvorfor er det galt å si noe om det?

For det er garantert noen som tenker det også, hva de leser det her...

«Slutt å syt a..» «Furteguri» «Ikke sitt der å syntes synd på deg selv» «Dramaqueen»

Vet du - det er ok, for jeg ytringsfrihet, og jeg ønsker ytre meg om alt det som IKKE er perfekt.

Min uperfekte hverdag i ett veldig uperfekt liv.

-N-