Medaljens bakside

I alle familier er det utfordringer i større eller mindre grad, og man evner å håndtere de. Vår familie er intet unntak her.

Utfordringer er til for å bekjempes, målet er å komme ut på andre siden med beina plantet i bakken - prøve unngå å havne på nesa.
Det går som regel fint.
Noen ganger får man ett lite skrubbsår, men sår gror.
Skruddsår kan danne arr, og arr kan forbli synlige.

Sånn for å gjøre det litt billedlig.

Rundt oss er det mange med ulike arr, noen har store, noen har små. Noen har få, noen har mange.
Alle er forskjellige, alle har ulike toleransegrenser.

Jeg tror det er litt sånn at toleransegrensen vi har, eller som vi opparbeider er litt som ett beger med vann.
Det er ikke nødvendigvis tomt eller fult, hvor mye vann som er i begeret er individuelt og det er ulikt hvor mye som må til for at det renner over kanten.
Når det renner over kanten betyr det at grensen er overgått, og det blir for mye.

Det er individuelt.
Mine utfordringer er ikke nødvendigvis større enn dine, eller mindre - men begeret kan ha ett ulikt utgangspunkt.

Hvor vil jeg egentlig med det her? Hva vil jeg egentlig med denne bloggen?
Jeg vet faktisk ikke helt.
En kanal å få ut alt jeg bare ikke orker å forklare kanskje.
Det jeg ikke orker å si så mye om.
Jeg er ganske lei av at alt er så utfordrende, jeg er rimelig sliten av at begeret konstant er fylt til randen og av at det alltid skvulper over kanten hver gang noe nytt kommer til.. eller mer av det som allerede er.

Kanskje er jeg svak, det er absolutt ikke umulig - men jeg tror ikke det selv.
Jeg tror jeg er en ganske sterk person som står i det aller meste med ryggen rak villig til å gjøre alt for å komme igjennom en hver utfordring stående på begge beina, godt plantet i bakken.

Jeg er så takknemlig for alle dager som går hvor det ikke er noen utfordringer.
Eller hvor utfordringene er av en slik art at de kan kontrolleres, hvor de ikke har direkte innvirkning på mine barn og meg selv.
Jeg ser på de tre fine barna mine og kjenner en stolthet i hjertet - de er jo så fine.
De har ett stort hjerte, og de har så omsorg for andre.
De er formbare, og de finner sin vei i samfunnet som kan være så vanskelig.

Ja, de har sine "greier", noen verre enn andre - men de kommer jo igjennom hverdagen.
De ber om hjelp, de kommuniserer, de følger (som oftest) råd selv om det særlig for de eldste MÅ testes skikkelig.
De blir som regel med på det vi avgjør.

Som voksen er det mange baller man skal klare jonglere, man skal fikse foreldrerollen, jobb, det sosiale på fritiden, man skal være kone/mann, venninne, kanskje en ressursperson inn i foreldregruppen av noe slag ala klassekontakt eller lignende. Kanskje man skal ha en egen hobby man skal prøve følge opp?

I 2014 jobbet jeg 80%, jeg trente 4-6 dager i uken, jonglerte ungene, fritidsaktiviteter, og jeg fikk det til!
Jeg fikk det til i 2015 også.
Og siden det har det gått nedover.
Jeg sluttet å mestre livet så godt. Det ble vel for mye.

Jeg opplevde at for hvert skritt jeg tok frem, så skled jeg som på glattisen tilbake minst 3 skritt.
Ikke på alle plan! Absolutt ikke. Jeg møtte han som i dag er mannen min. Det var mange skritt frem.
Men sammen, så sklir vi rundt på isen da. Vi står oppreist begge to, men fy så glatt.

Jeg jobber 50% nå, kroppen og hodet mitt klarer ikke mer.
Hodet mitt har rett og slett kapitulert.
Jeg har hatt perioder i livet med depresjoner, jeg har 2 ganger i livet forsøkt medisiner for dette - siste gang i år.. Men medisinene gjør hjernen til teflon.
Alt bare renner av, og jeg glemte hva jeg nettopp hadde sagt. Eller hva jeg gjorde i går. Jeg mistet fullstendig kontrollen om jeg tok ett glass vin.
Sånn orker ikke jeg å ha det. Det er ikke verdt det faktisk. Ikke at jeg må drikke ett glass vin, men alt det andre.

Jeg vet at for meg er bevegelse terapi. Trening, jo hardere jo bedre.
Før jeg byttet lege sa han til meg at jeg burde ta meg en løpetur i skogen. Jeg kunne ikke vært mer enig, men det var da jeg innså at han ikke passet som lege for meg.. for han forsto ikke at det var akkurat det som var vanskelig.
Jeg var der for å prøve finne hjelp til å orke.
Hodet vil - men jeg klarer det ikke.
Jeg finner virkelig ikke veien ut i fra stua og frem til skoene i gangen for å gå tur. Eller trene.
Jeg elsker det jo, det vet jeg med 110% sikkerhet. Men jeg kommer meg ikke DIT.
Gå tur er kjedelig. Det gir meg overhodet ingenting.
Det må kjennes på kroppen. Det skal helst gjøre litt vondt.
Få tankene over på helt andre ting, fult fokus på den øvelsen jeg skal gjøre.
Det er terapi det.

Jeg fikset det før.
Jeg hadde venninner som var like ivrige som meg, vi pushet hverandre hver dag til å opprettholde forpliktelsen med trening.
Vi samkjørte, vi hadde med oss ungene våre som tilbragte tiden på barnepassen på senteret vi trente på.
De lekte, vi trente.
En vinn vinn situasjon for alle.
Barna var sosiale, vi ble sunne og spreke.
Hverdagen var fylt med latter, glede og svette.
Det var en fin tid, og jeg savner det enormt.

Nå er det jobb og ungene som teller. Spesielt nå om dagen.
Jeg jobber den prosenten jeg skal, kommer hjem og er så sliten at øynene går i kryss - også skal jeg være kone og mamma.
Kanskje litt venninne, om jeg orker.
Jeg orker ofte ikke det. Jeg orker ikke være kone heller.
Egentlig orker jeg ikke helt å eksistere, men jeg må jo det.

Jeg håper hele boblen bare kan sprekke snart, slik at jeg orker leve igjen.

Det hadde passet meg fint kjenner jeg.