Når luftslottet faller

Jeg bobler innvendig om dagen.
Sinne, redsel og frustrasjon.

Alle rundt oss vet det, de som er oss nær ser det i det daglige, barna mine kjenner det helt garantert på kroppen - en dag blir de gamle og sterke nok til å ta egne valg.

Hvordan er det å leve med mennesker som er bipolare rundt seg?
Som en del av hverdagen, direkte eller indirekte.
Narsissistiske personer som baserer hele livet sitt på en løgn.

Hvor slitsomt er det ikke å forholde seg til mennesker som selv mener de er friske som få, har det helt topp og lever livets glade dager - også er realiteten en helt annen?
Glansbildet er ikke annet enn sprekker og hakk - mens fasaden er den dyreste kinesiske porselen?

Ett perfekt bilde utad, mens virkeligheten er ett kaos som ingen egentlig klare å leve i.
Iallefall ikke vi normale dødelige.

Jeg hadde sunket for lenge siden.
Helt oppriktig.
Jeg hadde ikke orket.

Leve med ett fullstendig kaos fra morgen til kveld, unnvikelser av nødvendige samtaler, konfrontasjoner - ja for de kommer i fleng når man ikke kan ta tak i det minste lille problem umiddelbart men la det vokse seg stort som fjell.

Aldri ta del i de små tingene, men velge de som som lar deg fremstå som ett bedre menneske enn alle andre.
Snakke som en ekspert om det som kun fungerer i teorien - praksisen aldri blir gjennomført. Store ord, tomme ord.

Lyve til menneskene rundt seg 24 timer i døgnet - og ALDRI innrømme sine feil.
Det er alle andre det er noe galt med.
Det er alle andre som er sprø, som har oppfattet feil, som har hørt feil, som har sagt feil.
GJORT feil.

Flykte, konstant. Leve på flukt fra sannheten.
Virkeligheten henger i skosålen som døden selv, og alt man kan gjøre er å løpe.
Løpe fra ansvar, løpe fra forventningene.

Å på veien så sliter de ut nettverket.
De brenner broer hvor enn de snur seg, og til slutt sitter de der ensomme på en øy ute i havet.
Uten familie, uten venner.
De har gitt opp. De orker ikke mer.

Hvordan kan ett menneske lure alle nære personer gjentatte ganger?
Hvilke mekanisme er det som gjør det mulig?

Hvordan kan man skåne seg for sånt, hvordan kan man komme igjennom disse episodene med beina på bakken igjen og igjen, uten sår og skrammer.
Det er ikke mulig det.

Jeg er voksen, jeg har lært - enda så blir jeg påvirket.
Jeg blir sint, såret, frustrert, skremt, stum, satt ut.


Hva med barna.
Hva med de som blir fanget i nettet i fremtiden?

Det er ikke mitt bord, ikke mine aper og ikke mitt sirkus.
Men jeg føler med dere - dere som roter dere inn i dette edderkoppnettet i fremtiden, og går på med dødsforakt - inn i det dere tror er så vakkert, så trygt, så ordentlig.

En dag faller luftslottet for dere også.

Og nei - det er ikke ALLE vi andre som tar feil ;)