When life gives you lemons, make limonade?

Jeg er utdannet sykepleier.
Elsker jobben min, og trives godt i det hektiske miljøet hvor jeg må bruke hodet, sette ting i system og organisere.
Jeg trives med å veilede andre, finne alternative løsninger, tilrettelegge, motivere og bidra inn med min kunnskap.
Det er jobben min.
Den handler om så mye mer - men dette er viktig.
Ha en god relasjon til alle type mennesker, unge som gamle, syke, svake men og friske - sterke mennesker.

Ironisk nok får jeg til dette i jobb, men kanskje ikke like godt ellers i livet.

Når man møter veggen.. slik som vi kanskje har gjort på privaten nå, så er det ikke lett å verken sette ting i system eller organisere.
Når man ikke får til å veilede, finne alternative løsninger, tilrettelegge, motivere eller å bidra på noe som helst vis - så er ikke ting like lett lengre.

Det å være i jobb er vel nesten en menneskerett, så lenge man kan.

I mange år har jeg måtte nedprioritere mine egne behov for å tilfredsstille andre sine, og i mange år har jeg syntes at det var ok.
Men nå er det vanskeligere og vanskeligere.
Kanskje fordi hodet mitt er innstilt på at når barna blir eldre så skal det bli lettere - men det er faktisk ikke en garanti.

I min cv er det ikke så mange hull, men det er flere korte arbeidsforhold.
Jeg har en god forklaring på hvorfor, men om den forklaringen er godkjent av arbeidsgivere er en helt annen sak.
Jeg har en strålende arbeidsgiver nå - og jeg er så glad for at jeg fikk sjansen - enda det var betenkeligheter etter en dårlig referanse.
En referanse som ytret at jeg hadde så mye på hjemmebane at jeg ble sykemeldt.
Dette har irritert meg lenge, siden det ble sagt - og det har gjort at jeg har kjent veldig på skamfølelsen.
At fordi jeg ikke har en A4 familie så skal jeg angivelig være en dårligere egnet arbeidstaker.
Sånn er det virkelig ikke - og jeg kjenner på irritasjon over at jeg ikke har uttalt meg om dette.
At jeg ikke tok til motmæle og sa noe om at det er urettferdig.. hvem som helst velger å prioritere barna sine fremfor en jobb.

Jobber finnes det flere av, mens barna sine - de er de de er.. Og man får ikke gjort så mye med det annet enn å ta den jobben man har fått utdelt som omsorgsperson.

Hvordan hadde det stilt seg for andre om man gav opp DEN biten i livet - det hadde vel blitt fordømt det også?
Da ville man iallefall blitt sett på som svak.
En som gir opp, en som ikke kjemper for sin rett.

Man får ikke utdelt mer enn man tåler sies det, og det kan nok stemme.

Jeg ble operert i september og fikk en infeksjon i såret. Det har ført til en lengre sykemelding enn planlagt, men jeg er allikevel på jobb og utfører det jeg kan.
Og jeg ønsker at det skal være slik, at jeg får brukt meg på det jeg kan brukes på. og ikke sitte hjemme.

De som kjenner livet med utfordringer av vår type vet at å gå hjemme over tid ikke er en positiv ting, man setter seg fast i en negativ spiral og hodet stopper opp.
Det fylles med bomull.
Hodet mitt har en på og av knapp. På-knappen går på når jeg kommer på jobb, av-knappen kommer på når jeg drar derfra.
Da slutter hjernen min å fungere.
Ikke sånn på ordentlig, men da kobler mamma-genet inn og alle bekymringene velter over meg igjen,

Tanken på hva som venter rundt neste sving.

Her skjer ting fort - og det har det gjort på ett døgn nå.
Kroppen min har gått inn i akutt beredskap, hjernen jobber på høygir, frykten er på topp.
Samvittigheten og tankene er helt på bærtur, og jeg vet ikke lengre hva som er rett og galt.
Jeg er livredd for hva som kommer i fremtiden, og jeg er lei meg for at jeg ikke får til det jeg får til i jobb.
Jeg verdsetter barna mine over alt , jeg går igjennom ild og vann for dem, jeg kjemper - med nebb og klør, enda så fungerer det ikke slik det burde.

Jeg har aldri hatt slike problemer i livet mitt. Jeg har aldri hatt sånne utfordringer som barn og ung selv, jeg vet ikke hvordan det kjennes.
Jeg vet hva mobbing kan gjøre med tankesettet, og jeg vet at det er utrolig krevende å bearbeide.
Jeg vet at det setter spor langt inn i voksen alder, og bidrar til at man tviler på seg selv i så godt som alle situasjoner.
Jeg har aldri opplevd "traumer". vold, eller harde miljøer.
Vi hadde våre episoder på Jevnaker også, men miljøet nå er helt på bærtur.
Og jeg skjønner at dette er ekstremt krevende for de unge å stå i.
Jeg forstår at det kan bli for mye.

Men jeg skulle så ønske jeg kunne finne en måte å lære de at hvis livet kun serverer sitroner, så lag sitronsaft.
Gjør det beste ut av det.
Ikke la deg drunke av sitroner. Gjør noe med de.