Den skjelvende følelsen som har stadfestet seg i hele kroppen.
Ikke klare sitte i ro med beina.
Ikke klare kontrollere ristingen i kroppen - når alt bare dirrer.
Stemmen som sprekker når man snakker om det som påvirker.
Nakken som spenner seg og gir hodepine som ingen paracet noen gang vil klare å ta.
Følelsen av å ville flykte langt unna for å slippe ubehaget.
Det er tungt å være sosial. Hodet er fylt med en tomhet - akkurat som om intelligensen har forsvunnet som dugg for solen.
Det er slitsomt å føre en normal samtale, det krever at tankene må vike - og de har satt seg som ett jerngrep rundt hjernemassen.
En bedøvet følelse av å være handlingslammet.
Ett kaos som det ikke går an å rydde i.
Frykten for det som har skjedd, det som er og det som kommer.
Når ble det slik?
Hva var det som skjedde, som forårsaket at jeg som en gang følte meg så sterk og rak i ryggen ikke lengre takler uforutsigbarheten.
Alt man ønsker er en fredfylt hverdag, ett liv som foreløper med indre ro.
Tilfredse mennesker, og ett muntert sinn.
Ute er naturen dekket med frost - den har fryst til is - til snøkrystaller.
Fargene er borte, det er bare sort/hvitt.
Det er sånn det føles inne i meg også.
Sort/hvitt - iskaldt, frosset.
Ingen varme i verden klarer tine det opp igjen.
Kroppen fryser, hodet er har blitt til is.
Omringet av varme - men kald til marg og bein.
Foto: Inger Anne Næss Berg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar