Det gikk greit - vi lever alle, ingen nye innleggelser, bare en hel del tankekjør og ting å ta tak i.
Idag har jeg lyst til å skrive litt om å være suicidal.. om en trend som er veldig poppis for tiden, og som skremmer meg.
Jeg lurer på om vi foreldre har snakket litt lite med våre håpefulle om dette med psykisk helse.
Og jeg tror at teknologien, og sosiale medier har en stor innvirkning på disse små, umodne menneskene.
Vi kan jo bare se på oss selv, hvor har vi kontakt med nettverket vårt nå om dagen?
Møtes folk mye hjemme hos hverandre, eller kommuniserer man i stor grad over snap, messenger, instragram og blogger?
Er du ofte på døren til en venninne og spør hvordan det går - eller er du fult oppdatert etter å ha scrollet over facebook 14 ganger den dagen?
Helst det.
Før reiste man innom, og var ingen hjemme satte man kosten foran døren - også var det opp til eieren av boligen å prøve gjette seg frem til hvem som hadde vært innom.
Min sønn var for 14 dager siden sucidal.
Han har en ADHD diagnose, den fikk han da han var 8 år gammel.
Han har vært medisinert på og av siden da, men vi merket så mange bivirkninger da han var yngre at det ble litt valgets kval om han skulle fortsette.
Da vi kuttet de ut for en periode merket vi så stor endring at vi valgte å ikke fortsette.
Han ble på ny satt på medisiner i -17 men han ønsket ikke selv, han fortalte at han ikke merket særlig endring selv om vi utenfor og på skolen merket at han snakket mer og var mer "åpen i kontakten" som det så fint blir sagt i psykiatrien.
Han er veldig opp og ned i humøret. Litt som en berg og dalbane egentlig.
Men han merker det nok ikke selv. Når det topper seg sier han at han ønsker å dø.
Jeg har hørt han si det mange ganger, og det er grusomt å høre de ordene fra barnet ditt sin munn.
Det er vondt å tenke på at ett barn, eller en ung voksen da - ikke ønsker å leve årene fremover, erfare nye ting, skape minner, utvikle seg.
Ikke se meningen med de tingene.
Men så har jeg begynt å tenke på en ting.
Ikke at jeg undergraver hans følelser, men vi har snakket litt om dette nå - da det daglig kommer utsagn fra mine ungdommer i hus at "xxx vil dø", "xxx vil ta selvmord".
Senest i går hadde jeg en meningsutveksling med den eldste om dette.
For HVOR mange som virkelig vil dø sier det høyt?
Er ikke det heller ett rop om hjelp, eller ett rop etter oppmerksomhet.
Se meg - hør meg - hjelp meg!
Selvskading er en annen faktor i dette bildet.
Hvor mange tar livet sitt med å kutte pulsåren.
Ja, nå snakker vi usminket her.
Statistisk sett er det absolutt ikke å kutte seg selv som er dødsårsak ved selvmord. Det er mer drastiske metoder man benytter - og dette tror jeg faktisk ungdommen vet.
Det VET at det å skjære seg i armen ikke nødvendigvis fører til å dø.
Det de også vet er at det å kjenne på en smerte fysisk er enklere enn fysisk.
Og de som virkelig GJØR det, sier lite eller ingenting om det før det skjer.
Det er ikke lett å sortere smerten man bærer inne i seg, den er ofte udefinerbar og oppstår uten at man nødvendigvis har en åpenbar forklaring.
Å kjenne på noe som er "utenom det vanlige" inne i seg er mer komplisert å forklare, og det er ikke like akseptert.
Det å logge inn på snap, instagram eller facebook er jo som å se en perfekt verden. Alle har det fint hjemme, alle har store flotte hus, en kjærlig familie, fine dyre klær, ny sykkel, gode venner, drar på ferier og vasser tilsynelatende i penger.. Også sitter man der da, og føler kanskje at man ikke har det sånn. Og brått blir man litt unormal, og opplever å ikke ha det så bra.
Da er det jo normalt å kjenne på rare følelser.
Kanskje ble man ikke invitert ut med venninnene sine helgen før, men ser hvor gøy de hadde det på nettet.
Kanskje fikk man ikke være med kompisgjengen på det de gjorde i går, men man FÅR se hvor gøy de hadde det.
Alt det flotte kommer frem på nettet.
Veldig lite av virkeligheten, men den sminkede sannheten. Den uten utfordringene undervegs.
Det sammensatte bildet.
Det kan jo vi som voksne identifisere oss med og?
Hvor mange av oss tenker ikke at nabo-familien er uten feil, har alt på stell og ett alltid nydelig hjem, uten en støvflekk?
At venninnen din er bedre likt enn deg?
Det tror jeg de aller fleste av oss er innom å tenker i løpet av en måned, i større eller mindre grad.
Enda vi voksne bruker nok nettet noe mindre enn mange unge.
Vi husker forhåpentligvis livet uten alt dette interaktive. Vi vet at den sminkede sannheten er penere og mer perfekt enn den usminkede.
Sannsynligvis så klarer vi å huske at dette perfekte bildet på facebook nok etter all sannsynlighet er iscenesatt og at kaoset som faktisk er finnes men ikke er med i utsnittet.
Litt som å sminke seg.
Man fjerner alle feil med å dekke over, få frem de rette vinklene. Og fremstår penere enn man i virkeligheten er.
At alt dette fører til at ungdom ønsker mer oppmerksomhet skjønner jeg.
At de føler seg mindre verdt eller mindre sett.
Og at de derfor gjør ting for å tilegne seg denne oppmerksomheten.
Som for eksempel å skade seg selv. "True" med å ville dø.
De ser ikke at det er ikke denne interaktive bekreftelsen som er viktig, at det handler ikke om flest mulige strikes på snap, eller screenshots av my story.
Antall venner på facebook.
For HVOR mange av de vennene ville steppet opp når man virkelig trenger det?
Når krisen er ett faktum. Fysisk møte opp på døren din.
Jeg kan strekke det så langt som å si; Hvor mange av de 1000 vennene man har rundt om ville møtt opp i begravelsen din?
En liten brøkdel. og det er sannheten.
Men hvordan kan man lære barna sine at det er slik det er? At man må tåle dette, og at det er helt normalt.
Det er ikke vanlig å ha 1000 nære venner, du vil aldri kunne tilbringe fysisk tid med alle de.
At det ikke er noe status i å ha så mange.. Heller ikke å være perfekt.
Det er status å ta vare på de rundt seg, vise medmenneskelighet, ta seg av, bry seg om.
Være ett forbilde.
OG ikke minst huske på seg selv.
Ta vare på seg selv.
Det er de vennskapene, de relasjonene som betyr noe. Det er de som går begge veier, som man dedikerer seg til, åpner seg for og trives i.
Vi overlevde denne uken, og vi skal overleve mange til.
Men noen ganger kjenner man på følelsen av at man så langt i fra er perfekt, og at det kunne vært enklere å slippe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar