Når den største frykten i livet er å bli forlatt

Mange kjenner på følelsen, kanskje daglig – kanskje en gang inne i mellom, men mange kjenner frykten for å bli forlatt på kroppen hver eneste dag, gjerne flere ganger daglig.

Hvor kommer denne frykten fra?

Bowlby fastslår i sin tilknytningsteori, at følelsesmessige bånd dannet i barndommen forsetter i voksenlivet i form av ulike modeller.

Hvordan adferd man har som voksne bestemmes av hvilke mentale oppfatninger som forekom i forholdet mellom barn, og deres foreldre.

Man kan med andre ord si at frykten for å bli forlatt har røtter i hvordan man hadde det som barn.

Kanskje de kan kalles fortidens spøkelser som kommer tilbake og tar med seg all usikkerheten man opplevde før?

Som ett minne om at du ikke er verdig god og kjærlig behandling.

Som en automatisk innprogrammert alarm.

En krisesituasjon kan utløses av oppførsel, ett minne eller noe så enkelt som ett eneste ord.

Ett hav av kaotiske tanker, uhensiktsmessig oppførsel, overskyggende tristhet..

Så hva betyr dette?

Jeg kan ikke snakke for alle – men jeg kan snakke for meg selv.

Som barn hadde jeg en kjempe fin oppvekst, jeg hadde kjærlige og gode foreldre som var bra rollemodeller, og som gav meg trygghet.

Men, jeg ble mobbet.

Jeg var den feite jenta i klassen, som alle hadde stor moro av å gjøre narr av.

Jeg kom sjeldent for sent på skolen, av en enkel grunn – jeg turte ikke gå alene inn i skolegården.

Jeg ville gå med andre, slik at jeg slapp å passere de som slang bemerkninger etter meg uten noen jeg kunne late som jeg var veldig opptatt av.

Har dette merket meg for resten av livet? Jeg tenker nok at det har det.

Om ikke selvtilliten min har blitt skadet, så har selvBILDET mitt blitt det.

Når jeg var barn så var ikke mobbing noe man hadde fokus på – det var kanskje litt ukjent? Jeg vet ikke.

Det ble i alle fall ikke tatt tak i, verken fra den ene eller andre. Jeg sa vel ikke så mye om det selv heller.

Jeg husker jeg syntes det var flaut. Jeg hadde ikke lyst til å si høyt at andre mobbet meg fordi jeg var kraftigere enn andre.

Jeg hatet etternavnet mitt… Berg.. Dere kan tenke dere selv, mange kreative barn der ute. Så etternavnet mitt var vel i all hovedsak FETT-Berg blant de fleste.

Jeg higet etter de samme klærne, de samme vennene, være flink til å danse – passe inn, selv om jeg var tykk.

Jeg kan ikke huske at jeg nødvendigvis spiste så usunt, eller at jeg spiste mye søtt.. det tror jeg egentlig ikke.

Pappa var alltid kokken hjemme, og han lagde husmannskost av den gamle sorten.

Det er det jeg er oppvokst med. Men jeg har noen gener da – det er jo mange i min slekt som har ekstra kilo, i større eller mindre grad.

Da jeg ble tenåring så ble jeg mer normal… fortsatt litt kraftig, men ikke verre enn at det i alle fall ble slutt på mobbingen.

Jeg kunne få oppmerksomhet fra en og annen gutt, til tross for.

Den første jeg rotet meg bort i som student, han brukte meg for alt det var verdt.

Han var litt eldre enn meg, og frisørlærling husker jeg.

Jeg var på pletten så fort han spurte.. men det skjedde så klart bare når det passet han. På hans premisser, og jeg gjorde ALT for litt oppmerksomhet. Det hjalp aldri på psyken. Jeg satt ofte igjen og følte på hva dette egentlig gav MEG. Hvor var min gevinst i det opplegget. Det var ingen. Det ser jeg i etterkant, men da så var alt som betød noe – det at jeg opplevde å bli sett, om så bare når det passet han.

Det gikk ikke så lange tiden før jeg møtte han som skulle bli far til mine barn.

Og med han, så kom kjærlighetskiloene, i tillegg til at jeg begynte med prevensjon, som igjen førte til mer kilo på kroppen.

Jeg ble tung i kroppen, og om mulig enda mer tung til sinns.

Hatet livet mitt, hatet kroppen min, og hatet personen jeg utviklet meg til å bli.

Igjennom godt og vel 14 år av livet mitt, så levde jeg i ett destruktivt forhold.

Jeg, som ett usikkert vesen med elendig selvbilde – sammen med en mann som ALLTID var midtpunktet. Som alltid hjalp alle andre, og som egentlig gjorde det han hadde lyst til.

Opp igjennom årene ble det mye konflikt. Flere ganger var det utroskap, og forhold til andre damer. Hver gang endte jeg med å tenke samme tanke; Hvis jeg bare prøver litt mer, hvis jeg bare er litt blidere, hvis jeg bare gjør enda litt mer hjemme, hvis jeg bare godtar dette.. hvis jeg bare…

Det ble aldri nok.

Og det er her jeg tror tilknytningsteorien gikk skeis for min del.

Jeg utviklet ett avhengighetsforhold til denne mannen. Jeg var LIVREDD for å bli forlatt og alene, så jeg godtok alt.. og jeg strakk meg mye lengre enn jeg burde.

All min verdighet forsvant over tid, jeg strebet etter å føle meg ønsket, og å føle meg trygg.

Uansett hva som skjedde i forholdet, så ble jeg aldri i stand til å avslutte, det var helt umulig å distansere seg.

Helt til… for jeg klarte det. Jeg klarte ende, og jeg klarte stable meg på beina. Jeg opplevde mestring i livet. Jeg ble singel, jeg klarte meg fint som alenemamma til barna, og jeg opplevde at det gikk helt fint. Jeg trengte ingen andre enn meg selv. Jeg var god nok!

Men så er det nå enda slik at brente barn skyr ilden. Man får noen sår som kanskje aldri helt vil heles. Det er ting som kanskje aldri blir helt bra.

For jeg lider av det samme enda. Jeg er livredd for å bli forlatt, og jeg kan avvise de jeg elsker aller høyest – kun fordi det er en automatikk, en innarbeidet rutine inne i meg. Ikke fordi jeg vil avvise – men jeg vil at de skal bekrefte.

I min hjerne så er det slik at jeg må avvise først, for da slipper jeg bli avvist.

Logisk? Ja egentlig, om man tenker på det – så er det ikke så verst.

For hva gjør mest vondt, er det å avvise noen… eller å oppleve å bli avvist.

Det ene er ikke noe bedre enn det andre. Det er ikke noe hyggelig for folk å bli avvist heller. Men sånn fungerer den automatiserte hjernen.

Når jeg har funnet min kjære – og har det så godt jeg kan få det, så tror jeg enda ikke på det. Jeg tror ikke på at det ER mulig at noen vil beskytte meg, eller gi meg trygghet.

For de som kjenner til slik problematikk – så vet dere svaret.

Til slutt forsvinner både beskyttelsen og tryggheten, fordi vi sliter ut de vi er sammen med.

Det kan bli for krevende.

Særlig hvis man ikke klarer sette ord på det, eller få hjelp til å håndtere spøkelsene man har i skapet.

Dypt inne i meg, og i mange andre der ute så foreligger det spor av traumer.

Opplevelser og minner som har satt så dype spor i livets vei, at det å få kjøretøyet ut av sporene er nærmest umulig.

Det krever tålmodighet, og visdom.

Er svaret tilgivelse? Vil det hjelpe, sånn egentlig?

Jeg vet ikke… for min del så hjelper det ikke tilgi tror jeg.

For meg så er opplevelsene jeg har hatt tidligere så vanskelig, de har satt så mange spor i meg som jeg bærer med meg hver eneste dag i livet mitt – at tilgivelse er vanskelig.

Og hva har det å si? Om jeg sier; Jeg tilgir deg for at du har behandlet meg dårlig.

Jeg har akseptert at det er slik det har vært.. og jeg får ikke gjort noe med det.

Jeg har ett greit forhold til de menneskene jeg tenker at har bidratt til mine utfordringer nå i dag, jeg har de i livet mitt.. Men jeg har de på avstand.

Det jeg ikke takler – det er hvordan opplevelsene farger livet mitt – HVER eneste dag.

At jeg enda kan oppleve fysiske symptomer når jeg finner meg selv i helt normale situasjoner, som for meg kaster meg tilbake til vonde minner.

Ting som normalt skal være helt ok, som ikke ER farlig, eller vanskelig.

Men som bare automatisk tenner alle varsellamper – og kaster meg nærme kanten på klippen.

Følelsen av å stå å balansere, og se ned ett kjempe stup.

Hjertebank, kvalme, skjelvende hender, kroppen som rister uten kontroll.

Irritasjon, sinne, utålmodighet..

Jeg vet jeg klarer meg alene.. men hvem ER jeg alene.

Jeg vet at jeg er en god kone, men er jeg god nok kone for DEG?

Jeg vet jeg er en god mor, men jeg en god NOK mor?

I de dypeste dalene slår tankene inn. Hadde det vært enklere om?

Men så slår fornuften inn.. Nei, så klart IKKE.

På ingen måte.

For meg kanskje.. men ikke for de jeg angivelig elsker så høyt.

For dem ville det vært en tragedie.

Så jeg er her, og her skal jeg være.

Og for hver dag som går så skal jeg prøve minne meg selv på at jeg klarer meg.

Jeg klarer meg sammen, og jeg klarer meg alene.

Jeg er god nok, om ikke for alle – så for mange.

Og det er godt nok.

Bedre trenger jeg ikke være.