For 2 år siden satt jeg med min eldste sønn i bilen i påvente av time på legevakten, og han sa til meg at han ikke skjønte poenget med livet, at han ikke kunne fatte og begripe hva som var meningen.
Det er ett stort spørsmål, hva er meningen med livet?
Jeg fortalte ham meningen med mitt liv - og at jeg tenker at denne meningen er dynamisk og endrer seg hele livet.
Da jeg var yngre tenkte jeg at meningen med livet var en ting - mens nå som voksen, og mor til 3 så er meningen med livet mitt noe helt annet.
Om noen år, når barna mine har blitt voksne, så ser jeg for meg at meningen igjen vil endre seg.
Jeg tenker at meningen med mitt liv pr i dag er å veilede, beskytte og ha omsorg for i hovedsak mine tre barn. At meningen min er å guide de igjennom livets utfordringer, bistå så godt jeg overhodet kan med å få de velberget igjennom livets mange, ustoppelige utfordringer, gjøre det jeg kan for å påvirke de til å ta gode valg, inneha gode holdninger, og gjøre det beste de kan ut ifra sine forutsetninger.
Som mor skal man ha kontroll, man skal huske alt, klare alt, være overalt, ha en lesningen på alt. Man skal se alt.
Mitt liv som mor har vært preget av mange utfordringer, og en ryggrad som har tålt mye vekt.
Jeg har samarbeidet med utallige «systemer» i mange år som ett resultat av å ha to barn som har utfordringer som mange andre ikke har.
Det å ha ADHD er ganske vanlig i dagens samfunn, noen klarer seg bra - andre klarer seg noe dårligere.
Det å ha autisme krever en god del mer, både av barnet og av omsorgspersoner - ikke minst av systemene rundt, både skole, kommune, familie og venner.
Det å være omsorgsperson til mennesker med disse utfordringene.
I tillegg til dette så er det andre aspekter som virker inn, som jeg ikke tenker jeg skal skrive så mye om her - men de som kjenner oss vet hva jeg mener. Ting som kompliserer, og som gjør hverdagen mer krevende, og belastende på både voksne og barn.
I stor grad står jeg alene. Jeg har verdens fineste og beste følgesvenn i livet - ektemannen min. Han er en fantastisk stefar for mine barn.
Poenget er at i hverdagen vår, så er jeg mye alene om de kampene som oppstår, alt som må følges opp, og dette skal kombineres med å være meg.
Det å kunne stå i en jobb 100% som de aller fleste er avhengige av i dagens samfunn, samtidig som jeg må takle de utfordringene som kommer med min fulltidsjobb som mamma.
Tilgjengelig 24 timer i døgnet både for barna og de rundt.
Ingen som nødvendigvis kan slippe det de har i hendene for å bistå når krisen er ett faktum, for å avlaste meg.
Jeg er villig til å gjøre alt dette - igjen og igjen, og igjen.
Dette er meningen med mitt liv.
For halvannet døgn siden oppsto en krise.. min funksjon denne kvelden var todelt. Jeg var på jobb som mor, men og i jobben min. Krisen oppsto «på privaten».
Det å bli dratt mellom 2 veldig viktige roller i livet er komplisert, for ansvaret er så stort på begge arenaer.
Det er da mn kjenner på å føle seg veldig alene. Men det er ikke poenget.
Poenget kommer her.
Noen ganger må man slippe kontrollen.
Jeg tok ett valg den dagen, som jeg ikke aner utfallet av - men forhåpentligvis blir det bedre på sikt
Jeg tok med meg barnet mitt på legevakten, han er 16 år og myndig i helsevesen.
Han fikk en vurdering, vi ble overflytt til BUPA Drammen - forøvrig en fantastisk avdeling, med utrolig flotte ansatte.
På denne avdelingen blir foresatte innlagt sammen med barnet/ungdommen, en trygghet både for meg og barnet mitt.
Barnet mitt... selv om han er medisinsk myndig, så er han mitt barn.
Vi ble flytt videre til Bjerketun, en behandlingsavdeling i Vestre Viken - BUP, og her blir barnet eller ungdommen innlagt alene.
Hele dette døgnet har jeg holdt meg oppe - i denne krisen, som jeg tenker at er irrelevant hvorfor oppsto, ikke en tåre, ikke sinne, ingen følelser annet enn tanken på å trekke oss fra det vi har satt i gang.
Ikke møte på legevakten, feige ut - jeg tenkte at det kanskje ikke var alvorlig nok.
At vi ville bli avfeid her, som alle andre plasser som ikke har kunne bistå.
Og plutselig står jeg på en stor asfaltert plass, gir sønnen min en klem og skal forlate ham.
Ikke for alltid, neida.- men jeg overlater kontrollen til andre ukjente voksne, han er lagt inn til behandling for en periode.
ikke vet vi hvor lenge, og ikke vet vi så mye om opplegget annet enn at han skal få hjelp.
Han skal kartlegges, få behandlingsteam bestående av fagpersoner som kan gå inn i hans utfordringer og finne mulige løsninger.
Alle de årene jeg har kjempet for barnet mitt, og brått så er kontrollen utenfor mine hender.
Det å ikke ha noe tidsperspektiv, bare vite at han er i trygge hender.
Det er tomt inne i meg. Ja, kampen om å få han opp om morgenen er tung, men det er jammen TOMT uten han her.
Dette føltes rett og slett ut som å treffe veggen som en rakett, og flate fullstendig ut som en utslitt vaskefilla på gulvet.
Fra bunn er det kun en vei... oppover.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar