Jeg har tenkt på HVA man kan blogge OM, for å faktisk få lesere.. jeg har mange ideer men samtidig er jeg litt engstelig for å skrive om de tingene som virkelig engasjerer meg i fare for å både provosere og engasjere.
Idag derimot har jeg ett tema jeg faktisk har lyst til å skrive om - kanskje nettop FOR å provosere?
Vennskap - eller bekjentskap, forhold til andre mennesker, følelser, både de som er tillat og de som er mer «ulovlig» eller kan man si det som de aller fleste foretrekker er usagt?
Kanskje det er teknologien sin skyld? Jeg tror kanskje at den har en stor del av skylden.
Jeg opplever temaet som tabulagt, noe du skal la forbli usagt,
Ensomhet i folkemengden.
Personlig har jeg selv etter en opprydding på facebookvenner min langt over 200 venner på vennelisten. Jeg har ryddet ut ukjente, bekjente, mennesker som faktisk ikke hilser når jeg treffer de på butikken - de jeg anser som snokere rett Som bare har deg på vennelisten for å følge med på livet ditt og ikke noe annet enn det.
Folk jeg ikke liker - folk jeg ikke har kontakt med overhodet. Jeg kan fortsette i det uendelige, men det har jeg ingen intensjon om siden sakens kjerne langt i fra handler om antall venner på vennelisten.
Eller, jo - det gjør jo egentlig det.
For det skal handle om ensomhet.
Hvordan kan det være mulig, å ha SÅ mange venner - men føle seg ensom?
Joda, alle er opptatt med sitt, de aller fleste har en travel hverdag med jobb, barn, fritidsaktiviteter, trening, oppfølging - u name it.
Men var det slik før?
Når jeg var barn husker jeg at mamma hadde besøk ofte, jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier nesten daglig.
Venninner som kom inn for en kaffekopp, og en liten prat.
Naboen som tråkket opp gaten på ettermiddagen, bare for å hilse på.
Mamma har alltid vært veldig sosial, hun trives godt med mange mennesker rundt noe som er naturlig når man også jobber med mennesker.
Hun reiser mye med venner, og søsken - og de er flere som har faste tradisjoner årlig med både turer og kulturelle innslag.
Jeg anser ikke mamma som ensom.
Jeg observerer på feks facebook, eller Instagram at jeg må ha ett unormalt liv. Joda, jeg er sosial jeg også - men dette er i hovedsak når barna mine er hos sin far, helger med festligheter - utover det, så er jeg ensom.
Jeg har tenkt mye på at jeg helt sikkert er skyld i dette selv, at jeg ikke er så god på å opprettholde kontakt over tid, men det er en myte jeg egentlig vet jeg kan avlive selv med en gang.
Jeg har flere venninner som stadig forteller meg at de er glad jeg er så standhaftig og ikke gir opp, som prøver igjen og igjen å få til kaffekopper, ta en tur på besøk, ta initiativ til å møtes rett og slett.
Med tiden endres både behov, personlighet og ønsker for livet, venner kommer og venner går, Noen passer man sammen med, noen vennskap har for store forskjeller.
Jeg har fortsatt venninner jeg ble kjent med i barnehagen, som har vært en del av livet mitt siden jeg var jentunge og som jeg enda er sosial med fra tid til annen.
Men mange har falt fra.
Det er vel slik når man blir voksen, man vokser fra hverandre og avstanden blir for stor.
I tillegg er jeg en kritisk person. Jeg misliker veldig mennesker som ikke kan stå for sine ord, de som lyver og som snakker nedsettende om andre uten å tørre være ærlige om sine meninger.
Litt av greia er jo at om man er tøff nok til å si noe høyt om noen til andre, så er pri en og tørre si det til den man snakker OM også.
Ellers er man over på baksnakking, og det er noe man gir seg med som fjortis? Eller?
Jeg er en tvers igjennom ærlig person, spør du meg om klærne du har er fine så får du svar. Jeg er ikke slik for å være slem, men fordi jeg er opptatt av at mennesker rundt meg skal kunne stole på det jeg sier. Føle seg trygge på at jeg er meg. Og på at du vet hvor du har meg til en hver tid.
Jeg går igjennom ild og vann for vennene mine, ringer de meg midt på natten så kommer jeg hvis det er det de trenger.
Jeg deler gjerne en klem, eller bare sitte i stillhet om det trengs.
Jeg har mine feil og mangler som alle andre - og jeg er veldig bevisst på dem.
Jeg har mange venner.. veldig mange venner.
Og jeg har noen FÅ veldig gode venner, de jeg kan ringe til som jeg vet etterstreber å ta telefonen samme når på døgnet jeg ringer. For de som kjenner meg vet at jeg ikke ringer kl 23 med mindre det er krise (eller jeg kjeder meg SKIKKELIG da).
Hvor kommer ensomheten ifra?
Jo, min konklusjon er misunnelse... en skikkelig synd er det ikke? Du skal ikke misunne din...?! Det var nå jeg skulle kunnet de 10 bud, men karakteren i kristendommen sto ikke til full pott for å si det slik,
Jeg er «misunnelig» på alle de som har så gode, tette bånd - som poster kjempe fine bilder på Instagram og facebook av alle sine opplevelser, minner og gjøremål - sammen med venner.
De som har noen å trene med på senteret, og som ser ut til å ha ett så rikt liv!
De som poster bilder på facebook av gaven de fikk fra sin venninne en helt tilfeldig mandag. De som får en random hilsen på veggen sin av noen som er glade i dem, som forteller de hvor mye de er verdt.
De som er savnet.
Og nå håper jeg ingen føler jeg tråkker på noen tær, for det er ikke min mening.
Men det her er en reel problemstilling - og den angår ikke bare meg.
Det er mange som har det som meg.
Jeg har det kjempe fint jeg, med 3 nydelige barn som beriker livet mitt, familie og venner som gir meg så utrolig mange flotte opplevelser igjennom ett år.
Jeg har en mann som er min aller beste venn, og som tier mens jeg prater og passer på å legge inn ett nikk i ny og ne.
Jeg tenker litt på dette at jeg er voksen - og jeg har det til tider veldig kjipt på grunn av det her.
Hvordan er det for ungdommene våre, barna vår?
Er de like rustet?
Jeg mener på ingen måte at folk skal SLUTTE dele fra livet sitt, men hvordan kan man ruste andre mennesker til å huske at DE og er viktige selv om ikke alle har det slik i hverdagen.
At man er BRA NOK allikevel?
At det er ikke antall likes på facebook eller selfier med venner som betyr om du er godt likt blandt dine?
Idag spurte jeg om noen ville drikke kaffe med meg - ingen av de som svarte kunne, og det var liten respons.
Jeg blir ikke suicidale av den grunn, på ingen måte - men litt betenkt og trist blir man jo, når INGEN av over 200 mennesker har lyst til å møte deg for en kopp kaffe på en torsdag.
Da er det ikke så rart man kaller seg selv Vigdis venneløs ;)
Jeg er voksen, jeg fortstår at alle mennesker er på ulike arenaer i livet, og at tiden ikke strekker til,
Men gjør barn og ungdom det?
Er det så rart man ransaker seg selv fra topp til tå, funderer på om man har fine nok klær, er pen nok, trent nok, har nok penger, er vellykket nok, interessant nok.
For man GJØR det som voksen også. Ikke i DEN grad som yngre gjør, men man føler på det.
Bare å innrømme først som sist.
Du HAR tenkt tanken.
Hva ved meg er feil - som gjør at jeg er der jeg er.
Og en annen ting - hvorfor er det galt å si noe om det?
For det er garantert noen som tenker det også, hva de leser det her...
«Slutt å syt a..» «Furteguri» «Ikke sitt der å syntes synd på deg selv» «Dramaqueen»
Vet du - det er ok, for jeg ytringsfrihet, og jeg ønsker ytre meg om alt det som IKKE er perfekt.
Min uperfekte hverdag i ett veldig uperfekt liv.
-N-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar